kretslopet-bladlogo-387-90

Ja til gjenvinning – men ikke her

Leder, utgave 3 2018  
At avfallsanlegg er en typisk NIMBY (not in my backyard), som altså er en betegnelse på nødvendig virksomhet ingen vil ha i nærheten av seg, er ingen nyhet. Men det virker som om den økende mengden store ord om gjenvinning og sirkulær økonomi faktisk ledsages av en stadig mindre toleranse overfor anleggene som kan virkeliggjøre disse visjonene.
Motstanden mot etablering av et nytt deponi for farlig avfall er et kapittel for seg. Men her vil nok staten etter diverse runder manne seg opp til å sørge for at dette kommer på plass før problemet blir akutt.
Verre er det med mer "vanlige" anlegg for håndtering og gjenvinning av avfall. Som artikler i dette bladet viser støter særlig de private aktørene som prøver å etablere nye anlegg i sentrale strøk på store problemer. Lokalpolitikerne motsetter seg etablering, selv om Fylkesmannen har gitt tillatelse med de strengeste vilkår. Og det finnes flere eksempler enn de som er nevnt her, der uendelige runder med lokalpolitikere stopper eller i beste fall forsinker prosjektene i årevis.
Det er selvsagt forståelig at lokalpolitikere er følsomme overfor naboprotester, men det må være en grense for alt. Dersom et område er regulert til industriformål burde ikke et moderne avfallsbehandlingsanlegg være mer kontroversielt enn andre etableringer. En del steder har jo kommunen bidratt til å forsterke naboproblemene ved å tillate boligbygging kloss inntil arealer regulert til industri.
Men nå skal det jo også sies at avfallsbransjens framferd og omdømme har gitt naboskepsisen adskillig næring opp gjennom årene. Vond lukt, stadige branner og flygeavfall er rett og slett ikke akseptert i dagens samfunn – og bør heller ikke være det. Avfallsbransjen er i ferd med å ta konsekvensen av dette og flytter stadig mer av sin virksomhet inn i lukkede anlegg. Om disse da driftes ordentlig burde det ikke være verre med en slik etablering enn annen virksomhet som innebærer transport av betydelige volumer.
Det finnes åpenbart ingen rask og enkel løsning på dette problemet. Lokaldemokratiet har kommet for å bli, og naboer vil fortsatt forsøke å hindre uønskede etableringer med alle midler. Sosiale medier har også gjort det enklere for såkalte ildsjeler å mobilisere bredt og nå fram med oppriktige bekymringer og ren skremselspropaganda uten all verdens bruk av ressurser.
Den eneste løsningen på problemet – og den er ikke rask – er faktisk at avfalls- og gjenvinningsbransjen gjennom ansvarlig og god drift i moderne anlegg klarer å gjøre naboer og andres dommedagsprofetier til skamme. Bare slik kan et bedre omdømme bygges sten på sten og bare slik kan lokalpolitikere etter hvert få tillit nok til å kunne håndtere naboprotester uten å få den store skjelven.