kretslopet-bladlogo-387-90

Fra den ene grøfta til den andre...

Leder, utgave 5 2017   
For ganske få år siden var holdningen slik at kommuner og interkommunale selskaper som drev innsamling av husholdningsavfall i egenregi nærmest hadde et forklaringsproblem, hva var grunnen til at de fortsatt valgte å holde på en slik antikvarisk løsning? Det må ha vært irriterende for de som har hatt en velfungerende innsamlingsordning i egenregi hele tida.
Idag, etter de spektakulære konkursene i Veireno og RenoNorden er dette radikalt endret. Som oversikten på side 6 viser har et flertall av kommunene som ble rammet av disse konkursene overtatt renovasjonen selv. Og flere kan det bli, når de midlertidige avtalene som ble inngått i full fart må erstattes med varige løsninger i løpet av halvannet år.
Mye har også vært sagt og skrevet etter konkursene, ikke minst har det vært mange forsøk på å løfte spørsmålet om privat eller offentlig avfallsinnhenting opp til et ideologisk og prinsipielt viktig spørsmål. Det har vært hevdet at oppgaven er for viktig til å overlates til private aktører, ordet samfunnskritisk har blitt brukt flittig. Det har også blitt hevdet at anbudssystemet gjør at en for stor andel av renovasjonsgebyret havner i private lommer, noe som er nesten like forkastelig som at ”velferdsprofitører” skor seg på sosiale tjenester.
Dett er med respekt å melde tøv. Innsamling av husholdningsavfall er en relativt enkel teknisk tjeneste som det må være helt greit å sette ut på anbud. Oppgaven er utvilsomt viktig, men det er vanskelig å se at den er mer samfunnskritisk enn for eksempel snøbrøyting. Det finnes da også mange eksempler på at såvel lokale som mer landsdekkende aktører har utført oppgaven til alles tilfredshet i årtier.
De to konkursene er alvorlige og tankevekkende nok, men gir etter vår mening ikke noe grunnlag for å generalisere. Om VeiReno hadde taklet innkjøringsproblemene i Oslo kommune ville denne anskaffelsen blitt genierklært og framholdt som et skoleeksempel på hvordan offentlige anskaffelser kan bidra til framskritt og effektivisering. RenoNorden-saken er litt mer kompleks, hvordan det er mulig å regne helt feil 11 ganger på rad er vanskelig å skjønne. Forhåpentligvis vil konkursbehandlingen og en eventuell granskning kaste mer lys over det.
Argumentet om at abonnentenes penger havner i private lommer styrkes heller ikke av disse konkursene. Problemet er jo det motsatte, at tjenestene ble priset for lavt. Så lavt at kommunene burde skjønt det, ifølge RenoNorden-direktør Harald Rafdals relativt patetiske forsøk på å velte skylda over på andre. Saken er vel heller at kommunene når anbudet først var lagt ut knapt kunne valgt annerledes, uten å komme i konflikt med Loven om offentlige anskaffelser.
Vel, det er ingen tvil om at det er godt mulig å drive avfallsinnhenting til alles tilfredshet både i privat og offentlig regi. Som vi tidligere har skrevet er det kompetansen hos den som utfører tjenesten og hos bestiller som avgjør hvor godt det hele fungerer. Vi regner videre med at de gjenværende private aktørene nå gjør sitt aller beste for å unngå ytterligere fadeser, det har bransjen rett og slett ikke råd til. For avfallsinnsamlingen bør også i framtida drives av såvel private aktører som offentlige selskaper og kommuner. Det har vi god erfaring med gjennom lang tid her i landet. Helt fram til det siste året.