kretslopet-bladlogo-387-90

Tid for tenkepause?

Leder, utgave 6 2017

 Fokuset på sirkulærøkonomi og ikke minst den pågående prosessen i EU – som alle forventer skal munne ut i kraftig skjerpede krav til materialgjenvinning – har satt fart i de interkommunale avfallsselskapenes planlegging og utbygging av sentralsorteringsanlegg. Kanskje ikke så merkelig, siden Miljødirektoratet for et år siden forkynte at alt restavfall fra husholdninger trolig må gjennom en sentralsortering før avfallet energiutnyttes.
Samtidig viser de nådeløse tallene fra SSB at materialgjenvinningsandelen i landet stadig reduseres. Ifølge det nylig publiserte(!) Avfallsregnskapet for 2015 ble bare 36 prosent av alt ordinært avfall materialgjenvunnet, en nedgang på 8 prosent siden 2010. For første gang på flere år var andelen av materialgjenvunnet og energiutnyttet avfall til sammen under det nasjonale målet på 80 prosent.
Noe av dette har helt naturlige årsaker, for eksempel at mengdene av den lett gjenvinnbare fraksjonen papir reduseres temmelig raskt. Litt mer bekymringsfullt er det at fallet også illustrerer at den sirkulære økonomien foreløpig ikke viser noen tegn til å være bærekraftig. Tvert imot har prisene på utsorterte fraksjoner i beste fall stått stille. Og for den kraftig fokuserte plastfraksjonen har de falt kraftig. Budskapet «Verditransport» som lyser imot en fra mange avfallsbiler er for å si det mildt en sannhet med betydelige modifikasjoner.
Nå er det jo ikke slik at avfallspolitikken skal begrense seg til å framskynde lønnsomme tiltak, noen vil tvert imot si at selve definisjonen på politikk er å få ønskede, men ulønnsomme ting til å skje. Likevel er det en grense for hva selv dette styrtrike samfunnet kan ta seg råd til. Og med de ambisiøse målene som er satt for reduksjon av klimautslippene i årene framover vil det bli et stadig mer påtrengende behov for å prioritere mellom gode tiltak. 
Sentralsortering av husholdningsavfall kan utvilsomt løfte materialgjenvinningsandelen med en del prosent. Men hvis tvilsom kvalitet og manglende nedstrømsløsninger gjør at de utsorterte fraksjonene er dyrere å bli kvitt enn restavfallet – slik tilfellet lett kan være for matavfall og plast – må det være grunn til å tenke seg om to ganger før man setter spaden i bakken. Det dreier seg om investeringer på flere hundre millioner kroner, driftskostnadene er heller ikke ubetydelige.

Tallene fra ROAFs bejublede anlegg – avtroppende leder Øivind Brevik har jo vært en prisverdig tydelig talsmann for ærlig og usminket rapportering – viser at bare 10 % av mengden som går inn i anlegget kommer ut igjen som salgbare fraksjoner. Metallene, som pr idag er den eneste fraksjonen som det virkelig er betalingsvilje for, utgjør mindre enn 2 % og består hovedsakelig av den magnetiske fraksjonen, som også lar seg gjenvinne fra forbrenningsslagget.
Dette er naturligvis ikke det samme som at alt husholdningsavfall like godt bør sendes til forbrenning, andelen som havner her er høy nok. Men det er heller ikke sikkert at en ressurskrevende marsj i samlet tropp mot sentralsortering er det eneste saliggjørende, heller ikke for miljøet. At miljøambisjoner koster noe er selvfølgelig helt greit. Men også de som forvalter fellesskapets midler bør alltid ha et kost/nytte-perspektiv langt framme i pannebrasken.