kretslopet-bladlogo-387-90

Magemål er viktig

Leder utgave 6/2013

Trolig oppmuntret av regjeringsskiftet tas nå spørsmålet om kommunenes monopol på innsamling og behandling av husholdningsavfall opp igjen. ESA slo etter en langdryg klagebehandling for et år siden fast at kommunenes enerettstildeling av avfall til anlegg der de deltar på eiersiden er tillatt etter EØS-avtalen. Etter at klagen ikke førte fram ønsker Norsk Industri og MEF nå i stedet at forurensningsloven endres (se innlegg side36-37). At kommunene har ansvaret for å organisere innsamling av husholdningsavfallet er innlysende fornuftig og ingen har foreslått noe annet. Spørsmålet er om kommunene også bør ha ansvaret for behandlingen. Forurensningsloven bestemmelser om dette skriver seg fra 70-tallet, da dette ansvaret stort sett besto i å etablere kommunale avfallsplasser. Innsenderne har i hvert fall rett i at situasjonen er en helt annen i dag. Men det kan med adskillig rett hevdes at det kommunale monopolet har bidratt til å gjøre landets avfallsbehandling mer miljøvennlig. Gjennom kontrollen med avfallet har kommuner og interkommunale selskaper kunnet investere i framtidsrettet teknologi – på en måte som hadde vært umulig for en privat aktør uten sikker tilgang på avfall. At dette har bragt avfallsbransjen framover er hevet over enhver tvil. Vi ser sånn sett heller ikke noe stort problemer i at det tildeles enerett, selv om dette virkemiddelet definitivt ikke bør brukes i utrengsmål. Problemet oppstår først når kommunale aktører dimensjonerer sine anlegg langt utover det som er nødvendig for å behandle egne innbyggeres avfall. Da må det konkurreres om næringsavfall og avfall fra kommuner uten eierinteresse i anlegget. Og siden kapitalkostnadene er høye og man gjerne er bundet av energileveranser blir situasjonen fort at man må skaffe konkurranseutsatt avfall nær sagt til enhver pris. Dette burde egentlig ikke bekymre næringslivet så mye, i mange regioner kan bedriftene sende sitt avfall til en nært beliggende og oftest miljøriktig løsning for en billig penge. Vi tror heller ikke private interesser ville stått i kø for å etablere forbrennings- eller biogassanlegg, dersom det kommunale behandlingsmonopolet ble borte. Derimot burde det interessere innbyggerne i kommuner med kostbare anlegg – og politikerne de har valgt – at de betaler regningen for denne overkapasiteten. At eierkommunene betaler flere ganger mer enn andre for å levere avfall til sitt eget anlegg er ikke holdbart over tid. Oppsummert mener vi det er gode grunner for å beholde det kommunale monopolet også for avfallsbehandling. Men det krever altså at de som er satt til å forvalte det viser magemål og at behandlingsanlegg dimensjoneres fornuftig i forhold til avfallet man besitter. Å dumpe prisene for avfallsbehandling er rett og slett ikke en kommunal oppgave.

Flere artikler …