kretslopet-bladlogo-387-90

Staten må ta støyten

Leder utgave 2/2015    

Ikke helt uventet sa bystyret i Porsgrunn nei til å konsekvensutrede deponering av farlig avfall i Dalen gruver i Brevik, slik NOAH og Norcem ønsket. Flere har etterpå uttrykt sin forbauselse og skuffelse over at man på denne måten «sier nei til å få fakta på bordet».
Det er imidlertid ingen grunn til å la seg forbause over den potensielle vertskommunens handlemåte. Det finnes få om noen eksempler på at tiltak som først har blitt konsekvensutredet senere har havnet i skuffen. Her er det nok å vise til den kraftige politiske motstand mot å konsekvensutrede oljeboring i Loftoten og Vestrålen. Motstanderne av dette var sørgelig klar over at bordet har en tendens til å fange – dersom det ligger en påkostet konsekvensutredning på det.
Når det er sagt er det vanskelig å se noen bedre løsning for framtidig deponering av uorganisk farlig avfall enn kalkgruvene under Brevikfjorden, dersom det da ikke dukker opp helt nye gjenvinningsmetoder for dette avfallet. Norcem og NOAH sitter med kunnskap og kompetanse både på håndtering av farlig avfall, og ikke minst om geologien i det aktuelle området.
Miljødirektoratets svar på Klima- og miljøminister Tine Sundtofts «ekspressutredning» (se side 6-7) foreligger idet Kretsløpet går i trykken. Her framgår det at Langøya forventes å være full i 2026, man har altså noe bedre tid på seg enn det NOAH hittil har gitt inntrykk av.
Staten eide som kjent NOAH fram til 2003, da selskapet inkludert Langøya ble solgt temmelig billig til Gjelsten Holding. Senere har man i flere omganger gitt tillatelse til å øke deponeringstakten på øya, slik at millioner av tonn med importert flygeaske og forurenset jord har bidratt til at den gjenværende deponikapasiteten har minsket raskt – og til at eieren har tjent stadig mer penger.
Det er derfor ingen tvil om at Staten må bidra til at det finnes en løsning for håndtering av uorganisk farlig avfall også i framtida. I Miljødirektoratets pressemelding sier da også Ellen Hambro at staten kan ta et større ansvar for å kartlegge ulike løsninger, og at det kan være aktuelt å vurdere en statlig reguleringsplan for den lokaliteten som viser seg best egnet, hvis det lokalpolitisk er vanskelig å gjennomføre etableringen av et slikt anlegg. Samtidig gjøres det helt klart at det fortsatt må være opp til markedsaktørene selv å etablere et slikt deponi.
Enden på visa blir nok at det om ti år er klart for deponering av farlig avfall i Dalen gruver, og at dette driftes av Norcem og NOAH. Men staten må altså ta støyten, slik at dagens lokalpolitikere i Grenland kan se sine velgere i øynene og si at de gjorde det som sto i deres makt for å hindre etableringen.