Vi har hatt frivilling innsamling av klær til ombruk i en årrekke, men fra og med 2025 har det vært forskriftsfestet at kommunene skal sørge for separat innsamling av brukte tekstiler egnet til ombruk og materialgjenvinning. Dette har ikke gått helt problemfritt.
Av Frode Syversen, daglig leder i Mepex
Dette er en innsendt tekst og står for skribentens regning. Vil du delta i debatten, kan du sende ditt innlegg til astri.klovstad@kretslopet.no.
Det har over de siste 25 år vært en økt innsamling av brukte tekstiler i Norge, noe som reflekterer økt forbruk. Ulike ideelle organisasjoner har utviklet et system hvor innbyggerne kan levere tekstilene til et nettverk av innsamlingsbokser. Virksomheten har skapt et økonomisk overskudd som har vært brukt til samfunnsnyttige formål. Det står over 10 000 innsamlingsbokser rundt i Norge som samler inn om lag 30 000 tonn tekstiler per år til ombruk og materialgjenvinning. Over 95 prosent har vært eksportert til profesjonelle sorteringsanlegg i utlandet, hovedsakelig i Europa. Alt er nøye sortert for hånd og om lag 80 prosent har gått til ombruksmarkeder i Europa, Afrika og Asia.
De ideelle innsamlingsaktørene har naturlig nok ønsket å verne om en modell som historisk har fungert og vært med å finansiere deres samfunnsoppdrag. Samtidig viser utviklingen at det vi nå trenger er mer integrerte og enhetlige systemer. Dagens todelte system gjør det krevende for innbyggerne å skille mellom ombruk og tekstilavfall. Dette er et strukturelt problem, ikke et aktørproblem.
Uklar styring fra norske myndigheter?
Norske myndigheter har inntil videre tilpasset regelverket for at dagens innsamlere kan videreføre sin virksomhet utenfor avfallsregelverket og kommunal styring. De har lyttet til innsamlerne og bidratt til å si at kommunene kun har ansvar for tekstilavfall. Forskriftsteksten på sin side er tydelig på at kommunene har ansvar for separat innsamling av det som er egnet for forberedelse til ombruk og materialgjenvinning. Det har vært feilslått å kalle dette tekstilavfall.
«Det er krevende for forbruker å forstå at vi har to ulike systemer og hvordan man skal skille på ulike kvaliteter. Det er ikke overraskende at dette ikke fungerer.»
Frode Syversen, daglig leder i Mepex
To systemløsninger – henger folk med?
Det betyr at vi i dag har to systemer for brukte tekstiler i Norge. Ett omfattende frivillig system som drives av innsamlere basert på at det er økonomisk overskudd og som fokuserer mest på ombruk, og ett lovpålagt minimumstilbud utviklet av kommunene for å motta tekstilavfall på gjenvinningsstasjoner. Det er krevende for forbruker å forstå at vi har to ulike systemer og hvordan man skal skille på ulike kvaliteter. Det er ikke overraskende at dette ikke fungerer. Det er markedet som til enhver tid bestemmer hva som er egnet til ombruk, materialgjenvinning eller avfall. Det er behov for forenklinger.
Ett år med nye krav – går vi mot et redusert tilbud eller en krisepakke?
Nå, nesten ett år etter at det nye regelverket ble iverksatt, sliter alle aktørene og de ideelle aktørene går med økonomisk underskudd. Det er derfor helt naturlig at de nå må vurdere å redusere sitt tilbud med tekstilbokser hvor folk bor, på butikker, mv. Dette er svært kritisk for innsamlingen av tekstiler i Norge. De 10 000 innsamlingsboksene er fremdeles bærebjelken i dagens innsamlingssystem.
Markedet for brukte tekstiler er under press i hele Europa av flere grunner. Økt innsamlet mengde og redusert eksport ut fra Europa gjør at det ikke er balanse i markedene. Redusert kvalitet på det som leveres inn fra forbruker er også en trend. Årsakene er økt mengde tekstilavfall som skulle vært i restavfallet, dårligere kvalitet på nysalg pga. mer ultrafast fashion, samt at det vokser fram flere nye omsetningskanaler for ombrukstøy av høy kvalitet.
Flere aktører spiller nå inn behov for en økonomisk krisepakke i forbindelse med budsjettforhandlingene for 2026. Dette for å opprettholde innsamlingen av tekstiler i Norge og unngå at innsamlerne reduserer tilbudet sitt i avtaler med kommunene. Kommunene står også i en skvis. Det er få nedstrømsaktører og kostnadene for håndteringen av tekstilavfallet i kommunene har på kort tid økt betraktelig. En krisepakke bør inkludere en innsats for styrket kommunikasjon overfor forbruker, men da bør det ryddes noe opp i begrepsbruken.
«Det vil trolig være nødvendig å etablere økt kapasitet for sortering i Norge, noe som blir vesentlig mer kostbart enn å sende det rett på eksport som har vært vanlig.»
Varige endringer i det internasjonale marked – hva gjør Norge?
Det har vært en del markedssvingninger i omsetning av brukte tekstiler. Økt tilførsel etter at det er innført krav om kildesortering, kombinert med redusert eksport til Asia og delvis Afrika, kan bidra til en varig endring i markedet: det er behov for å utvikle nye markeder for ombruk og materialgjenvinning i Europa. Normalt har Asia og Afrika vært avtager av om lag 50 prosent av innsamlede tekstiler, både til ombruk og materialgjenvinning.
Norge har ingen strategi for hvordan vi skal møte denne utviklingen. Det savnes initiativ for å stimulere til økt ombruk og utvikling av kapasitet for materialgjenvinning, også i Norge. Det vil trolig være nødvendig å etablere økt kapasitet for sortering i Norge, noe som blir vesentlig mer kostbart enn å sende det rett på eksport som har vært vanlig. Planlagt produsentansvar fra 2027 vil ikke på kort sikt kunne løse markedsutfordringer, men bidra til å utvikle verdikjedene slik at man i mindre grad må basere seg på usikre eksportmarkeder.
Effektanalyse mot 2030 – mulig veikart?
Mepex har arbeidet med mange ulike tekstilprosjekter de siste 10 årene og kjenner verdikjeden relativt godt i Norge og utlandet. Et av de siste prosjektene vi sluttførte sammen med NF&TA i 2025 var en effektanalyse for en ny nasjonal ordning for brukte tekstiler i 2030. Her fikk vi anledning til å analysere en framtidig løsning og tegne opp et nytt kart, delvis fristilt fra dagens ordning. Analysen peker på noen viktige elementer for å oppnå et fungerende kostnadseffektivt system med vekt på å gjøre det enkelt for forbruker og legger til rette for økt utnyttelse av ressursene i Norge:
- Det er kommunene som har ansvar for løsningen og all kommunikasjon mot innbyggerne som koordineres sammen med LOOP.
- Det etableres en samordnet logistikk for å unngå parallelle innsamlingssystemer hvor hver aktør henter inn på hver sin egen rute.
- Det etableres et enhetlig nasjonalt system med standard kriterier for hvordan innbyggere skal sortere ut brukte tekstiler til forberedelse til ombruk og materialgjenvinning.
- En kombinasjon av hente- og bringeordning vil gi best tjenestetilbud og høy innsamlingsgrad. Ordningene er del av et avfallssystem og defineres ikke lengre som innlevering av gaver.
- Dagens innsamlere kan opprettholde og utvikle tjenestene overfor kommuner for innsamling, sortering og avsetning og nye egne tjenester for reparasjon og ombruk.
- Nettverk av sorteringsanlegg etableres for å kunne utnytte mer av ressursene lokalt, da det er stor usikkerhet i de internasjonale markeder.
Hva nå?
Myndighetene bør ta ansvar på kort sikt og bidra økonomisk for å komme gjennom krisen man står overfor nå. Innføring av produsentansvar blir viktig, men kan ikke alene løse alle utfordringer. Verdikjeden for tekstil er kompleks og krevende å snu for å bli mer sirkulær. Kanskje man trenger en nøytral koordinerende aktør som kan balansere de ulike hensyn som erfaringsvis bidrar til for lite helhetstenkning. Økt innsikt og bedre samspill for å løse de utfordringene man står overfor blir viktig framover. Kanskje myndighetene også kan ta initiativ til å utvikle en nasjonal tekstilstrategi basert på oppdatert kunnskap, hvor også uansvarlig høyt forbruk adresseres.
