Rapporten peker på at det er nødvendig med tiltak rettet både mot tilbuds- og etterspørselssiden. Det hevdes nemlig at utvikling av biogass i Norge har til nå vært begrenset av betydelige koordineringsbarrierer, det vil si at mens tilgang på biogass har vært en viktig barriere for potensielle sluttbrukere, har samtidig tilgang på kunder har vært en barriere for oppstart av ny produksjon.
Utredningen viser at det er et betydelig råstoffpotensiale for produksjon av biogass, innenfor fraksjoner som matavfall, husdyrgjødsel og avfall fra oppdrettsnæringen (se figur under). Men det erkjennes samtidig at det med dagens politikk bare kan forventes moderat vekst innen 2030. De siste årenes økning av biogassproduksjon er etablert ved hjelp av investeringsstøtte fra Enova. For å øke produksjonen videre trekkes fram virkemidler som krav til utsortering av matavfall fra husholdninger og næringsliv, og krav om at biologisk industriavfall utnyttes til energi.
Men den viktigste barriéren for økt brukt av biogass er i dag at den er betydelig dyrere å produsere enn det nær identiske produktet naturgass (LNG). Det må altså nye virkemidler til for å skape større etterspørsel og her trekkes en forpliktende opptrapping av CO2-avgiften for fossil gass opp til 2000 kr pr tonn fram som det mest effektive. «En slik avgiftsøkning vil kunne redusere merkostnaden for bruk av biogass som erstatning for naturgass fra over 60 % til 10 %.», heter det.
Det pekes også på en ren bruksstøtte som et mulig nytt virkemiddel som både reduserer merkostnadene for biogass og gjør den mer attraktiv også til annet enn veitransport «Støttesatsen kunne for eksempel være på samme nivå som fritaket for veibruksavgift (ca. 35 øre/kWh)», heter det her.
Andre aktuelle virkemidler er omsetningskrav for biogass i markeder der naturgass benyttes, for eksempel innenfor sjøfart. Utredningen peker også på at mer spesifikke krav i offentlige anskaffelser bør kunne brukes som for å stimulere bruken av biogass.
Les mer i Kretsløpets papirutgave nr 2-2020
