EUs nye avfallsdirektiv stiller såkalte minimumskrav til produsentansvaret, blant disse at produsentenes vederlag skal differensieres, ikke bare etter hvor gjenvinnbare produktene er, men også holdbarhet og reparerbarhet skal belønnes. Hanna Ljungkvist Nordin i det svenske forsknings- og konsulentfirmaet Profu har ikke funnet eksempler på at dette har fungert.
På Miljødirektoratets innspillsmøte om produsentansvar var det tilnærmet enighet om at produsentansvaret så langt har hatt effekt på avfallshåndteringen av fraksjoner som omfattes, men ikke har påvirket utformingen av produktene eller emballasjen som settes på markedet nevneverdig. Intensjonen om at produsentansvaret skal være et styringsmiddel som gir mer holdbare og gjenvinnbare produkter er dermed ikke oppfylt. EU anbefaler derfor nå at produsentenes vederlag skal differensieres. Men i direktivet er dette ganske generelt formulert, det blir derfor fortsatt opp til medlemslandene å utforme et slikt system i praksis.
Men ifølge Ljungkvist Nordin er det foreløpig vanskelig å finne eksempler på at slike differensierte vederlag har fungert. Blant dem som har innført det er den svenske Förpacknings- og tidningsinnsamlingen (FTI). Siden 2019 har gebyrene vært differensiert og litt grovt forklart er satsene for plastemballasje laget av monomaterialer (PE, PP og PET) og som ikke er svarte 5,52 SEK pr kg, mens emballasjer som ikke oppfyller disse kriteriene betaler 8,56 SEK pr kg. Tilsvarende betales det 2,24 SEK pr kg for emballasje som utelukkende består av papp og papir, mens fiberemballasje som har plastvindu, eller er forsterket, med barriére av voks, plast eller aluminium, betaler 3,43 SEK pr kg. – Vi vet lite om hvordan dette har fungert, meg bekjent har ikke FTI publisert noen evaluering av opplegget ennå, sier Ljungkvist Nordin til Kretsløpet.
Et annet eksempel hun presenterte på innspillsmøtet er fra produsentansvaret for tekstiler i Frankrike. Her har man helt siden 2012 hatt differensierte vederlag, der plagg som oppfyller definerte kriterier for holdbarhet får en rabatt på 50%, det samme får et plagg inneholder mer enn 15% gjenvunnet materiale. Men systemet har til tross for at det har eksistert lenge påvirket produktene lite. – I 2019 var det bare drøyt 2% av de rundt en milliard plaggene som ble satt på markedet som oppfylte kriteriene og dermed fikk redusert vederlag. Det franske returselskapet Refashion har derfor varslet endringer av opplegget i løpet av 2022, men foreløbig ikke meddelt hva disse går ut på, sa Ljungkvist Nordin.
En differensiering av gebyrene slik at de virkelig reflekterer produktets eller emballasjens miljøkostnad er prinsipielt vanskelig å argumentere imot. Og Naturvernforbundets Joakim Gulliksen karakteriserte det som «en lavthengende frukt». Men om dette var det langt fra enighet blant deltagerne på innspillsmøtet. Det ble uttrykt bekymring for konkurransevridning, for at gebyrene må være skyhøye for å gi effekt, og for at et slikt system vil bli komplisert og vanskelig å håndtere. – Differensierte gebyrer er jo i teorien et bra verktøy for at produsentansvaret skal gi effekt også oppstrøms og man vil jo gjerne være optimist. Men det kan fort bli såpass komplisert at produsentene ikke vil gå inn i det. Og en viss harmonisering innad i EU må nok til for at det skal fungere, sier Hanna Ljungkvist Nordin til Kretsløpet.
