I arbeidet med ny nasjonal avfallsplan må ikke myndighetene lete etter problemer der fungerende løsninger eksisterer.
Dette er en innsendt tekst og står for skribentens regning. Vil du delta i debatten, kan du sende ditt innlegg til astri.klovstad@kretslopet.no
Runa Opdal Kerr, Chief Impact Officer i NG Nordic
Farlig avfall er avfall som ikke hensiktsmessig kan håndteres sammen med annet husholdningsavfall eller næringsavfall fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr. Løsningen for dette avfallet er først og fremst deponering eller høy-temperatur-forbrenning.
Det debatteres, i både Norge, Norden og EU, hvordan fremtidens utfordringer best kan løses. Vi opplever økte avfallsmengder, stadig mer forurensing, global oppvarming og usikker tilgang til kritiske råmaterialer. Uansett utgangspunkt har de fleste i denne bransjen som mål å bidra til økt gjenvinningsgrad, uavhengig av hvordan avfallet håndteres i dag. Men selv med en høyere grad av gjenvinning vil det alltid eksistere farlig avfall. Tall fra SSB viser at det i 2023 ble levert 1,68 millioner tonn farlig avfall til godkjent behandling i Norge, mens total avfallsmengde var 11,1 millioner tonn.
Moderne høytemperatur forbrenningsanlegg håndterer farlig avfall i henhold til EUs strengeste standarder, noe som både reduserer avhengigheten av deponier, sikrer at helse- og miljøskadelige kjemikalier og andre farlige stoffer blir destruert og ikke minst fjernes fra sirkularitet. Anleggene produserer samtidig pålitelig energi og bringer strategiske metaller tilbake i kretsløpet.
«Å investere i overkapasitet vil svekke konkurranseevnen i de nordiske landene og er ikke økonomisk forsvarlig.»
Tilstrekkelig nordisk kapasitet
I dag både eksporteres og importeres farlig avfall over grensene i Norden. Realiteten er at markedet for denne typen avfall fungerer med gode og trygge løsninger. Når Norden allerede har kapasitet til å ta hånd om farlig avfall, er det viktig at norske myndigheter hverken planlegger for oppbygging av ny norsk kapasitet eller forhindrer import av farlig avfall, på samme måte som at svenske myndigheter ikke må begrense muligheten for at utenlandske virksomheter kan eksportere sitt farlige avfall til svenske deponier der avfallet ikke kan forbrennes.
I dag har nordiske land mulighet til å behandle og/eller deponere farlig avfall, enten dette skal forbrennes på høy temperatur eller deponeres.
Det er viktig å sikre gode forsyningskjeder, stabile rammevilkår og effektive løsninger på tvers av landegrensene. Løsningen finnes heldigvis allerede i form av eksisterende nordisk infrastruktur.
EU-regelverket støtter nordisk handel
Noen av argumentene vi møter i debatten om behandling av farlig avfall på tvers av landegrenser overser viktige juridiske realiteter. Danmark og Sverige klassifiserer forbrenning som «gjenvinning» (R1) når avfallet har tilstrekkelig høy brennverdi. Vi forventer at også finske myndigheter vil følge samme praksis. Når forbrenning anses som gjenvinning, gjelder ikke EUs forbud mot grensekryssende transport.
Hvorfor bygge mer når kapasitet allerede finnes?
Anlegg som skal behandle farlig avfall krever enorme investeringer. Å investere i overkapasitet vil svekke konkurranseevnen i de nordiske landene og er ikke økonomisk forsvarlig. Myndighetene bør derfor støtte opp om eksisterende løsninger i stedet for å lete etter problemer som ikke finnes. Som klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen påpeker i andre sammenhenger – eksport til Sverige er ikke negativt for klima og miljø. Det nordiske markedet for handel av avfall fungerer, la oss fortsette å benytte det.
