Debatten om «lønnsomhetsforbud» fortsetter. Dette er administrerende direktør i NORSIRK Stig Erviks svar på debattinnleggene fra Karl Johan Ingvaldsen i Plastreur og Ragnhild Borchgrevink i Stena Recycling. Teksten står for skribentens regning. Ønsker du å delta i debatten? Send ditt innlegg til post@kretslopet.no
Problemet med kravet til non-profit i produsentansvarsselskapene er ikke forbudet mot profitt i seg selv. Det uheldige er at myndighetene har åpnet for en sammenblanding av selskaper som både driver med og uten profitt. Det er ikke bakvendtland å være ærlig om at dette svekker produsentansvaret.
I et svar til min forrige kronikk om dette problemet, skriver Ragnhild Borchgrevink at jeg setter produsentansvarsdebatten «på hodet». Jeg mener snarere at det er hennes fremstilling som snur realitetene bort fra dagens situasjon. Diskusjonen handler verken om ideologi eller om å skape rom for kommersiell gevinst i seg selv. Den handler om å sørge for at produsentansvaret faktisk fungerer – økonomisk, operativt og miljømessig.
1. Produsentansvarsselskapenes historikk er ikke det samme som deres fremtidige behov.
Borchgrevink påpeker at produsentansvarsselskaper historisk ikke har mottatt risikokapital fra eiere. Det stemmer. Men produsentansvarsordningene står i 2026 overfor vesentlige nye krav, betydelige investeringsbehov og en helt annen kompleksitet enn da de ble etablert.
Å peke på at det tidligere ikke var behov for kapital, gir ikke svar på hvorfor systemet i dag er underfinansiert og hemmes av uklare rammer.
2. Non-profit løser ikke skjevheter som allerede er til stede i verdikjeden.
Borchgrevink argumenterer for at non-profit er tro mot ordningens hensikt. Det bestrider jeg ikke. Det jeg påpeker, er at non-profit i dagens modell ikke praktiseres likt:
- Nedstrøms aktører som Stena og andre opererer i fullt kommersielle markeder.
- Oppstrømsaktører pålegges non-profit.
- Investeringer i kommersielle anlegg (som Områ) finansieres delvis gjennom produsentenes gebyrer, uten at dette problematiseres av departementet.
Dette er ikke et angrep på Stena. Det er en påpekning av en skjevhet i systemet, der noen aktører kan skape og beholde verdi, mens andre nektes samme rammevilkår – samtidig som alle konkurrerer i samme økosystem.
3. Produsentene betaler allerede regningen – men systemet sikrer ikke at midlene brukes optimalt.
Borchgrevink peker på at produsentene dekker innsamling og behandling gjennom miljøgebyrer. Det er riktig. Men når hun hevder at produsentansvarsselskapene «ikke kan gå konkurs» og derfor ikke trenger kapital, berører hun bare én side av saken.
Det sentrale er: Hvordan sikrer vi at produsentenes midler faktisk går til systemutvikling, innovasjon og materialgjenvinning – ikke kun administrasjon og låste selskapsstrukturer?
Når bransjen selv rapporterer store kostnader til drift av produsentansvarsselskaper – 309 millioner kroner i året, før en eneste krone går til faktisk innsamling og behandling – viser dette nettopp behovet for et mer effektivt og mer fremtidsrettet system.
4. Proretur-eksemplet viser svakheten i dagens modell, ikke styrken.
Borchgrevink skriver at Stena opprettet Proretur for å sikre riktig registrering av behandlet volum. Det er legitimt at en aktør beskytter sine interesser. Men dette illustrerer også svakheten i ordningen:
- Produsentansvarsselskapene må forholde seg til en portal kun de selv har tilgang til.
- Innsamlere og behandlere må lage egne selskapsstrukturer for å motvirke negative økonomiske utslag.
- Systemet stimulerer til defensiv adferd fremfor samarbeid.
Dette er selve kjernen av min kritikk: Når systemet fremmer bypass‑mekanismer, er det systemet som må endres – ikke aktørene som påpeker problemet.
5. En fungerende ordning krever at hele verdikjeden har robuste rammer.
Her er jeg glad for at Borchgrevink er delvis enig: dagens ordning er dysfunksjonell. Men løsningene hun skisserer er tilbakeskuende. Det er ikke et mål å åpne for uhemmet profitt i produsentansvaret. Det er heller ikke et mål at produsentansvarsselskapene skal konkurrere på like vilkår med kommersielle aktører.
Målet er dette:
- Forutsigbare og like rammevilkår
- Tydelig rolleforståelse
- Kapitaltilgang der det trengs
- Tillit mellom aktørene
Non-profit kan fungere godt – men ikke når det praktiseres asymmetrisk og uten faglig konsistens.
6. Det er ikke bakvendt å kreve et system som virker – det er nødvendig.
Jeg setter ikke saken på hodet. Jeg beskriver hvordan dagens produsentansvar er bygget – og hvorfor det ikke lenger fungerer som forutsatt.
Det er ikke bakvendtland å være ærlig om at systemet må oppdateres.
