I anledning Kretsløpets 30-årsjubileum, skrur vi tiden tilbake til den gangen industrien ikke renset røykgassen og svovelsyra gikk rett ut i Glomma. Thorbjørn Berntsen og Børre Pettersen var de politiske arkitektene da NOAH overtok Langøya og ble løsningen for norsk industri. Bli med tilbake til et viktig kapittel i historien til norsk avfallshåndtering.
Av Unni Claussen, kommunikasjonssjef i NOAH
– Det er ikke vemodig, jeg synes det er greit. Selskapet er i dag bunnsolid, sier Børre Pettersen (79) mens han speider ut av vinduet fra Gjemnes under innseilingen til Langøya en tidlig vårdag i april i fjor.
Børre Pettersen er på vei ut til Langøya en siste gang som styremedlem i NOAH AS. Selskapet håndterer i dag overskuddsmasser fra industri, bygg og anlegg, driver også pukkverk, etablerer jordvaskeanlegg og er deleier i Morrow Batteries. Han hilser på kjentfolk i kantina. De fleste er nye – og Børre Pettersen er også for mange ansatte et ukjent ansikt. For Pettersen har, tross engasjement og involvering gjennom 29 år, jobbet i kulissene og under radaren. Under etableringen av NOAH på starten av 90-tallet, bidro han for å få til en løsning på Langøya – men, vil noen si, kledelig i skyggen av sjefen sin, daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen.
Gjort jobben for folk og land
«Som miljøvernminister fikk jeg bidra til at NOAH ble opprettet og at Langøya ble en viktig del av miljøvernet og den totale og integrerte avfallspolitikken i landet. Thorbjørn Berntsens plass foran administrasjonsbygget på Langøya er det eneste stedet i landet som er oppkalt etter meg,» forteller Thorbjørn Berntsen i et intervju i NOAHs jubileumsmagasin.
Han sier videre at Langøya har «gjort jobben for folk og land», med henvisning til at industrien har kunnet levere uorganiske fraksjoner med forurensning som flyveaske, svovelsyre, katodeavfall og alunskifer til Langøya for behandling, nøytralisering og til slutt som byggemateriale for rehabilitering av landskapet etter 100 år med kalksteinuttak.
Fundamentet for moderne avfallspolitikk
For Børre Pettersen ble NOAHs overtakelse av driften på Langøya en løsning på forurensingsproblemet til industrien på Øra, og starten på en lang og tro tjeneste for norsk avfallspolitikk.
De to Ap-politikerne satte fart på det norske avfallssystemet. Avfallsmeldingen fra 1991/92 som Thorbjørn Berntsen la frem for Stortinget ble selve fundamentet for moderne norsk avfallspolitikk. I 1991 var Norsk Avfallshåndtering (NOAH) etablert av myndighetene, med staten og et konsortium av åtte norske industriselskaper på eiersiden. Miljøforkjemper og daværende ordfører i Holmestrand Olaf Brastad husker denne tida som helt avgjørende.
– Sommeren 1992 verserte det rykter om at store aktører var ute etter å kjøpe Norcem-eide Miljøindustri. NOAH var opprettet for å drive med logistikk og hjelpe bedriftene å finne løsninger, men ikke drifte. Sammen med Bellona krevde Holmestrand kommune og jeg som ordfører at NOAH måtte overta Langøya. Dette tok Berntsen og Pettersen på strak arm, minnes Brastad.
Børre Pettersen forteller at de store selskapene var på leting etter deponikapasitet.
– Vi ville sørge for at industrien fikk et system for å håndtere sitt industriavfall. Samtidig skrev vi inn at øya skal bringes tilbake til sin opprinnelse. Vi la inn kort driftstid for å få ned prisen, husker han.
Satt på prøve
I mars 1993 var det de som sørget for at NOAH overtok Langøya. For da kalksteinsøya var i ferd med å selges til kanadiske eiere, gjaldt det å handle raskt, minnes Pettersen.
– Jeg husker jeg satt med Langøya-dokumentene på fanget på flyplassen på Fornebu for å skrive under. Vi ønsket å etablere et selskap, og staten gikk inn med 80 prosent. Det ble starten på eventyret, forteller Børre Pettersen.
Bare tre uker etter at NOAH overtok for Norcem, ble driften satt på prøve: Et utslipp med nitrøse gasser, etter at salpetersyre ble blandet med svovelsyre, var godt synlig og skapte stor mediaoppmerksomhet. For ordens skyld, det ble ingen skader verken på mennesker, miljø eller materiell. Gasskyen den sommeren står sterkt i Pettersens minne.
– Det var et utrolig leven og den første store utfordringen vi stod i. Miljøpolitikk har alltid handlet om følelser. Fakta holder ikke. Med fakta kommer man bare på hæla,» sier Børre Pettersen ettertenksomt.
Statlig til privat
I 1995, for nøyaktig 30 år siden, og da han ikke lenger satt i politisk ledelse, gikk Pettersen inn i styret. De påfølgende 29 årene har Dyno-arbeideren, fagforeningsmannen og politikeren fra Drammen fulgt NOAH som styremedlem. Han har utviklet og utfordret og gått inn i krevende prosesser for å unngå konflikter i overgangsfaser – spesielt i overgangen fra statlig til privat eie.
Neste oppgave var å etablere et mottak for organisk farlig avfall i Brevik i samarbeid med Norcem. Etableringen skulle vise seg å være et kommersielt feilskjær.
– De pengene vi tjente på Langøya, forsvant ut i Brevik. Det gjorde at økonomien var på hæla. Vi tok grep og skilte ut selskapet slik at det kunne selges. Da det var gjort, kunne vi begynne å tjene penger, forteller Børre Pettersen.
Arbeidsmiljø og utvikling
Daværende næringsminister Anskar Gabrielsen (H) ville selge NOAH, som en del av den borgerlige regjeringens privatiseringsprosjekt. Dette likte Ap-politiker Børre Pettersen dårlig, for «mye pekte mot at driften av Langøya ville blir lønnsom.»
Bjørn Rune Gjelsten meldte seg som «den eneste seriøse kjøperen».
– Han ville investere og bygge selskapet, sier Pettersen. Han har siden dette samarbeidet godt med Gjelsten, og forteller om en privat eier som er opptatt av arbeidsmiljø og utvikling.
– Fremover tror jeg NOAH blir en viktig del av det grønne skiftet. NOAH har en stor og nødvendig rolle med å ta imot forurensing fra viktig industri og utnytte ressursene i disse fraksjonene. Jeg har stor tro på at kompetansemiljøet i NOAH kommer til å lykkes med gjenvinning og lage produkter, avslutter Børre Pettersen.
Han hilser på et par ansatte på fergekaia, piper ut besøkskortet og vinker idet han går om bord på Gjemnes for siste gang som styrerepresentant.
