Vi har nylig vært gjennom en ny periode der avfallsbehandlingen har nådd opp i riksdekkende media, til og med i NRKs direktesendte program Debatten. Og som vanlig er bakteppet at gjenvinningsordningene ikke fungerer slik de skulle, og at folk blir ført bak lyset.
Utgangspunktet – og det man konkret diskuterer – er at det for tiden ikke er noe gjenvinningsmarked for noen få tusen tonn plastemballasje fra husholdningene.
Samtidig har vi gjennomlevd en sommer der det formelig har eksplodert med rapporter om forsøpling av strender og andre naturområder og offentlige steder der folk samles. Det skyldes trolig at mange som pleier å praktisere sine ferieuvaner i utlandet, nå har vært henvist til å gjøre det i Norge.
Til sammen gjør dette det mulig å tegne et bilde av en avfallshåndtering i krise, og det blir lett å tro at det er en sammenheng mellom manglende materialgjenvinningsløsning for plastemballasje og sommerens forsøpling. Dette er selvsagt ikke riktig, forsøplingen skyldes folks holdninger og kanskje i noen grad utilstrekkelig infrastruktur på mye brukte steder. Om avfallet til slutt går til forbrenning eller materialgjenvinning har ingen betydning for hvor mye plast som havner i havet eller andre steder i naturen.
Plastemballasjen fra husholdningene er en godt synlig fraksjon som vi alle er i befatning med. Men den utgjør godt under 1% av den samlede avfallsgenereringen i landet. Den problematiske og kostbare avsetningen til materialgjenvinning av denne fraksjonen blir dermed et særdeles snevert utgangspunkt for en generell debatt om avfall og gjenvinning. Som konsernsjef Erik Osmundsen påpeker i Kretsløpets papirutgave foregår det mye vellykket materialgjenvinning av kildesorterte fraksjoner i dette landet.
Like fullt må det aksepteres at markedet ikke vil sørge for en overgang til sirkulær økonomi helt på egen hånd. Og som klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn har gjentatt til det kjedsommelige holder altså regjeringen på med å utarbeide en såkalt sirkulær strategi. Nå heter det at den skal foreligge i desember, og nylig fikk Rotevatn overrakt en rapport fra konsulentselskapet Deloitte, med et «kunnskapsgrunnlag». Dette skal hjelpe beslutningstakerne, slik at tiltakene som denne strategien etter hvert anbefaler skal bli de mest effektive.
Det kan komme vel med, for de siste årene har det blitt tydelig hvor mye enklere det er å snakke varmt om sirkulær økonomi enn å komme opp med tiltak som faktisk virker i riktig retning. I Deloitte-rapporten foreslåes det friske virkemidler som avgift på primære råvarer, skatt på avfallsforbrenning og krav om innblanding av sekundære råvare i nye produkter. Det tas også til orde for et utvidet produsentansvar med full kostnadsdekning, og «tetting av hullene» i eksisterende produsentansvarsordninger. Og mye annet.
Det blir nå ansvarlige politikeres temmelig vanskelige jobb å få noe av dette omformet til praktisk politikk og ikke minst få den vedtatt. Avfalls- og gjenvinningsbransjen har gitt sine innspill i prosessen.
Men den viktigste jobben skjer likevel på egen banehalvdel. Det handler naturligvis om å jobbe hardt, og gjøre en så god jobb som mulig med å forbedre innsamlingen og behandlingen av avfallet. Det dreier seg også om å snakke høyt om det som faktisk fungerer, for å nyansere det negative bildet som nå er i ferd med å etablere seg. Men det handler faktisk også om å kommunisere ærlig om det som ikke fungerer og hva som må gjøres for å gjøre ting bedre. Skjønn- og grønnmaling holder ikke i møte med en kritisk presse og en ganske kravstor og oppegående befolkning. Som Abraham Lincoln skal ha formulert det allerede på 1860-tallet: Du kan lure hele folket deler av tiden og deler av folket hele tiden. Men du kan ikke lure hele folket hele tiden.
