Som ventet anbefaler Miljødirektoratet forskriftsfestet kildesortering av matavfall og plast, som et av virkemidlene for å nå de ambisiøse gjenvinningsmålene som EU til slutt ble enige om. Også avfall fra næringslivet «som ligner husholdningsavfallet» vil omfattes av den nye forskriften, som etter forslaget trer i kraft neste høst, men der det gis frist til 2023 for å gjennomføre de nødvendige tiltakene. Miljødirektoratets vurdering er at dette vil jekke opp gjenvinningsandelen med syv prosent, for husholdningsavfallet vil det si at 155 000 tonn som i dag stort sett går til forbrenning vil bli materialgjenvunnet i stedet.
For EØS-landet Norge – som i tillegg går for å være flinkest i klassen når det gjelder implementering av EU-regler – er det naturligvis ikke aktuelt å reservere seg mot dette regelverket. Det er da heller ingen politikere som vil ta i sin munn at vi bør nøye oss med å gjenvinne mindre enn det EU har vedtatt. Aller minst klima- og miljøminister Ola Elvestuen.
Likevel må det være lov til å gi uttrykk for en viss bekymring for miljønytten og ikke minst kostnadseffektiviteten ved tiltakene som nå blir obligatoriske, om Miljødirektoratets forslag blir landets politikk. At det blir dyrt feies ikke under teppet, i rapporten som ligger til grunn for forslaget antydes en milliard kroner pr år, hvorav 665 millioner for kommunene (rundt 4300 kroner for hvert ekstra tonn til gjenvinning, om man regner økningen på syv prosent ut fra dagens mengde husholdningsavfall), riktig nok synkende etter hvert. Mye av pengene vil gå til kommunikasjonstiltak for å få folk til å etterleve forskriften, men også etablering av nye innsamlingsløsninger vil koste mye.
Miljødirektoratets vurdering er at disse kostnadene kan reduseres betydelig og at de uansett vil gå ned over tid. Vi kan dessverre ikke si at vi deler denne optimismen. En av grunnene er at fraksjonene som skal kildesorteres i hvert fall i dag koster mer å materialgjenvinne enn å sende inn i forbrenningsanlegg. Det må sendes en god slump penger med hvert eneste tonn plast og matavfall som går til materialgjenvinning. Men politikk handler jo om å sørge for at ønskede ting som ikke er lønnsomme likevel skjer – og vi bor i et rikt land.
Et besøk hos Norske Skog på Skogn omtalt i siste papirutgave av Kretsløpet avslører at fabrikken der nå må importere returpapir for å dekke sitt råstoffbehov. At sorteringen i Norge ikke er god nok til at de kan få tilstrekkelig mengde av kvaliteten de trenger for å lage nytt papir, påfører bedriften ekstra kostnader. For oss som husker det politiske presset mot Norske Skog for å etablere returpapirlinje for 20 år siden, er dette et paradoks.
Vi skal selvsagt anstrenge oss for å nå EUs gjenvinningsmål. Men det er viktig å ikke se seg så blind på tallmål at barnet forsvinner ut med badevannet. Sirkulær økonomi må handle om å gjenvinne råvarer av en slik kvalitet at noen vil betale for dem. Det er en stor utfordring når råvareprisene er globale, mens gjenvinningskostnadene påløper i et høykostland. Men taper vi dette av syne vil materialgjenvinningen reduseres til en selskapslek som bare de rikeste landene har råd til å være med på.
