Vi har hørt det før: Vi drukner i tekstilavfall. Omfanget av aktører som kan resirkulere tekstilene er for lite, og markedet for resirkulerte tekstilfiber er ikke på plass ennå. Det meste må gå til forbrenning. Og det er tross alt bedre enn at det dumpes på fyllinger ute i naturen i land langt borte. Vi vet godt at det er forbruket vårt som er den store synderen, men jeg skal ikke mase om disse velkjente tingene her. Men heller komme med en liten ide til løsning – for i hvert fall noe av tekstilavfallet.
Det er lenge siden tanken slo meg om at det burde gå an å pyrolysere tekstiler og få ut kull. Tekstilene er jo basert på karbonrikt materiale, enten de er syntetiske og har fossilt opphav eller de er naturlige som bomull, ull og lin. Vi kjenner biokull som et materiale som er stabilt, og som kan fungere som karbonlager over flere hundre år, kanskje mer enn tusen.
Nå vil ikke kull fra syntetiske tekstiler bli bio-kull, men kull vil det bli.
Men av alle jeg har snakket med om dette, og som har erfaring med pyrolyse og biokull, er det ingen som har kunnet slå fast at dette er mulig – og en god ide. Temaet er ikke godt utredet. Gleden var derfor stor da jeg fant artikkelen i svenske Recycling som står gjengitt i Kretsløpet 3-2025 og som forteller om et svensk innovasjonsprosjekt som tester ut dette. Da med kull til stålindustrien som produkt.
Les saken «Kan gamle filler bli biokull for produksjon av jernsvamp?» her
«Kan vi lage biokull av utslitte bomulls-t-skjorter og andre fillete klær av naturlige fibre?»
Så har jeg forstått at kull fra pyrolyse av syntetiske tekstiler kan være en dårlig ide. Disse tekstilene kan inneholde giftige stoffer eller stoffer som omdannes til giftige i prosessen, og kullet vil dermed være forurenset av dette. En slik prosess vil i så fall trenge rensing i tillegg. Men hva med de biologisk baserte tekstilene? Kan vi lage biokull av utslitte bomulls-
t-skjorter og andre fillete klær av naturlige fibre? Det er riktignok akkurat disse tekstilene som egner seg best for resirkulering, men når kapasiteten og etterspørselen etter dette er for liten, og noe uansett må brennes, er kanskje dette en mulighet? Det er foreløpig de færreste forbrenningsanlegg som har installert karbonfangst, og da står det mellom å slippe karbonet ut i atmosfæren eller binde det i en fast karbonforbindelse som kan lagres.
Og hva skulle vi gjøre med kullet? Grave det ned til «evig tid». Norge bruker betydelige beløp på kjøp av klimakvoter i utlandet som en del av vår strategi for å oppfylle klimaforpliktelsene. Hva med å bruke noen av disse pengene til å betale norske bønder for å blande biokullet inn i jorda si, og slik ivareta klimaforpliktelsene innenlands? Kretsløpet har i det nyeste nummerets utspørring av de politiske partiene på Stortinget stilt spørsmålet om hvordan de stiller seg til å støtte biokullproduksjon med påfølgende lagring i jordbruksjord, og svarene viser at de er overveiende positive.
Les saken om utspøringen av de politiske partiene her
Så er det også positivt at innenlandsk sortering og gjenvinning av tekstiler så smått er i gang. I Kretsløpet 3-2025 blir du oppdatert på status både for Norsk Tekstilgjenvinning i Sandefjord og Norwegian Re:Textile på Krøderen. Sistnevnte har sågar kapasitet til å ta imot og sortere mye mer av tekstilene som kommunene samler inn enn de nå gjør. Så nei – vi trenger ikke drukne i tekstilavfall – ikke her i landet i hvert fall.
