Det tar tid å etablere ordninger som er innført for å øke materialgjenvinningen, men flere av de som uttaler seg i siste nummer av Kretsløpet mener at vi i hvert fall er på rett vei. En uttalelse jeg hørte for flere år siden har festet seg: For å nå et mål, trenger du ikke tid. Du trenger en frist. Det er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, enkelte ting tar den tiden det tar. Men det er noe i det. Har man en frist, skrur man gjerne til litt ekstra.
Innen 2025 er omme, burde materialgjenvinningen vært oppe i 55 prosent her i landet. Alt tyder på at det vil den ikke være. Her har det altså ikke vært nok å ha en frist. Da er det betimelig å spørre om vi faktisk tar disse målene på alvor? Og andre klarer det jo. Ifølge ESAs Early Warning Report som kom i fjor høst, hadde Tyskland, Østerrike, Belgia og Nederland allerede nådd målet, og Danmark lå an til å nå det. Her i landet har vi også eksempler på at det går an. Vesar i Vestfold har bokstavelig talt jobbet målbevisst og oppnådde i 2024 nesten 70 prosent materialgjenvinning. Totalen for landet lå ifølge KOSTRA på 46,4 prosent.
Tallene ESA opererer med for Norge er enda lavere. Og de er eldre. ESA oppgir for 2022 at kun 37,3 prosent av avfallet ble forberedt til ombruk eller materialgjenvunnet, mens KOSTRA-tall for samme året er 43,7 prosent. Fra Miljødirektoratet har vi fått opplyst at mens tallene i KOSTRA viser til avfall som er sendt til materialgjenvinning viser tallene i ESA sin rapport til Norges bearbeidede tall som er justert for tap i prosessen og dermed viser faktisk forberedt til ombruk og materialgjenvunnet avfall. Det er uansett langt igjen til 55 prosent.
Så kan man jo håpe at det løsner og går fortere etter hvert. Nylig foreslo Regjeringen en lovfestet plikt til å differensiere avfallsgebyrene. Det er et virkemiddel som vi ser gir effekt der det allerede er innført. Og sist sommer ble øko-designforordningen vedtatt i EU. Den er nå gjeldende der, i Norge er det antydet at den blir implementert i løpet av året. Det vil på sikt kunne medføre mindre avfallsmengder, og vil også med sitt krav om innhold av materialgjenvunnet råvare være med å bidra til et marked for det materialet som er gjenvunnet. Det er viktig for å få fart på den sirkulære økonomien.
Men ikke noe av dette er en kvikk fiks. Og regelverk og krav er ikke nok for å nå målene som er satt. Det som gir konkrete resultater, er når aktørene i bransjen faktisk innfrir reglene og kravene med endret praksis innen de trer i kraft. Det var stor spredning i feltet med tanke på hvor godt forberedt man var ved inngangen til 2023 da separat innsamling av mat- og plastavfall skulle være på plass, og tilsvarende nå ved innføring av separat innsamling av tekstilavfall i år. Offensive selskaper som tar seg av husholdningsavfallet og det tilsvarende avfallet fra næringslivet er nødvendig for å få forbrukerne til å sortere bedre.
Og så får vi kanskje hjelp av teknologien. I siste nummer av Kretsløpet kan du lese om hvordan kunstig intelligens kan brukes til alt fra sortering til kundeservice. Teknologien må brukes, men med omhu. Her kan det ligge fallgruver både med tanke på overvåkning og personvern, men også store muligheter til effektivisering.
Neste frist for materialgjenvinning er 2030. Da er målet 60 prosent. Med strengere lovgivning, offensive aktører og ny teknologi bør det være mulig å klare det. Vi kan vel skru til litt ekstra?
