Debattinnlegg av Ragnhild Borchgrevink, administrerende direktør i Stena Recycling AS.
Teksten står for skribentens regning.
Ønsker du å delta i debatten? Send ditt innlegg til post@kretslopet.no
Nå vil produsenter og importører tjene penger på håndteringen av avfallet de selv tilfører miljøet.
Hva skjer med produsentansvaret i Norge og hva vil konsekvensene være av at produsentansvarsselskapene motiveres av profitt?
Den som forurenser betaler. På 90-tallet vokste det frem en erkjennelse i Norge og Europa om at man måtte håndtere avfall på annen måte enn å legge det på deponier. Kunnskapen om forurensning økte, og myndighetene plasserte ansvaret for å unngå forurensning hos produsentene av ulike varer etter prinsippet om at «forurenser betaler».
Produsentenes bransjeforeninger opprettet etter hvert produsentansvarsselskaper, eller returselskaper, for å håndheve produsentansvaret. Gjennom bransjeavtaler mellom myndighetene og bransjeforeningene skulle markedsaktørene som solgte produkter i det norske markedet ta ansvaret for avfallet som oppsto når produktene ble kastet. Ansvaret var et bestilleroppdrag. Et ansvar som omfatter å sørge for innsamling, sortering og materialgjenvinning av avfallet, samt en forsvarlig behandling av miljøfarlige komponenter i avfallet for å forhindre forurensning.
Ordningene var særlig viktig for avfall som har negativ verdi, det vil si at det koster mer å håndtere det enn salgsverdien av de gjenvunne materialene etter behandling. Derfor fikk produsentansvarsselskapene fullmakt fra myndighetene til å kreve inn et vederlag (i praksis en slags medlemsavgift) fra sine medlemmer (produsenter, importører og distributører) som skulle dekke kostnader ved avfallsbehandlingen.
Det er imidlertid ikke produsenter, importører og distributører som betaler regningen for avfallsbehandlingen. Kostnadene ble raskt veltet over på forbrukerne som del av produktenes utsalgspris.
Siden den gang har avfallsbehandling blitt mye mer komplekst og kostnadskrevende. Dette skyldes delvis offentlige krav til behandlingsanlegg, men også krav fra kunder av gjenvunne materialer som vil ha rene fraksjoner av høy materialkvalitet. Avfallsbehandling i dag innebærer mye transport, videreforedling av avfallet i flere ledd og ulike industrielle prosesser i svære anlegg.
Bransjeavtalene fra 90-tallet er avløst av EU-regelverk og norske forskrifter. Produsentansvarsselskapene har gjennom årene engasjert seg i virksomhet utover det opprinnelige bestilleroppdraget om å sørge for innsamling og håndtering av avfall. Noen engasjerte seg i handel med gjenvunne produkter, andre etablerte konsulentvirksomhet, atter andre bygde behandlingsanlegg. På tross av at flere har påpekt uheldige konsekvenser av slik rolleblanding har myndighetene i liten grad håndhevet regelverket.
Den grunnleggende intensjonen om at de norske produsentansvarsselskapene skulle operere uten incentiv om økonomisk profitt har derimot holdt seg temmelig uendret, frem til nå. I våres skjedde det noe. I det stille endret et av de største produsentansvarsselskapene sine vedtekter, fra å være non-profit til å bli et rent profittselskap som kan betale utbytte til sine eiere.
Samtidig har Miljødirektoratet sendt forslag til endringer i batteriforskriften ut på høring. I høringsnotatet vil ikke direktoratet komme med noen anbefaling om hvorvidt produsentansvarsselskaper skal kunne jage profitt.
Denne kombinasjonen vil kunne gi produsentansvarsselskapene fullt frislipp til å profitere på det de selv finner for godt.
Produsentansvarsselskapene skal med loven i hånd kunne kreve inn avgift fra sine medlemmer til å finansiere den virksomheten de ønsker i et omfang de selv definerer. De kan anse seg som kommersielle selskaper og konkurrere med operatører (de som transporterer og behandler avfall) i samme verdikjede, samtidig som de altså har tilgang til en pengebinge i form av medlemsavgifter som øvrige aktører ikke har.
Myndighetene har så langt ikke vist interesse i å håndheve sitt eget regelverk eller drive noen kontroll med hva produsentansvarsselskapene faktisk gjør med pengene som strømmer inn fra alle oss som kjøper nye varer og leverer de gamle produktene til gjenvinning.
Konsekvensene av dette er at veien ligger åpen for dem som vil utnytte smutthullene i det som engang var et rent miljøansvar med intensjon om at inntektene skulle dekke kostnader til forsvarlig avfallsbehandling. Hvis myndighetene aksepterer at produsentansvarsselskapene blir profittsøkere, vil de samtidig fjerne et viktig incentiv for dem til å overholde sine innsamlingsforpliktelser, særlig der det ikke er lønnsomt. Målet om profitt vil fort kompromittere dagens intensjon om sikre best mulig avfallsbehandling, drive industriell utvikling og skape nye produkter fra gjenvunne materialer.
Her bør myndighetene på banen og sette noen klare kjøreregler før hele produsentansvaret ender i grøfta. Hverken samfunnet, miljøet eller bransjen er tjent med at produsentansvarsselskapene blir miljøprofitører.
