Produsentansvarets begrensninger

Nå er det dessverre mange eksempler på at dette systemet fungerer noe bedre på papiret enn i praksis. For produkter som inneholder miljøfarlige stoffer og som det dermed er viktig å få ut av varestrømmen – som f.eks. EE-avfall – er systemet velegnet. Her var Norge tidlig ute og lagde et system som fungerte godt, i hvert fall før det ble åpnet for konkurranse mellom returselskapene og i tillegg ble sådd tvil om hvorvidt de faktisk har eierskap til avfallet som de har tatt imot vederlag for. Resultatet har som vi vet vært endeløse krangler selskapene seg imellom og med myndighetene, noen ganger har det hele toppet seg med innkjøringsstopp og berg av uavhentet avfall.

Det var Thorbjørn Berntsen som var miljøminister da produsentansvaret ble sjøsatt i Norge. Han så utvilsomt for seg at Staten skulle ha en solid finger med i håndteringen av dette. Men slik gikk det ikke, heldigvis kanskje, det ble i stedet opp til de enkelte bransjer å etablere returselskaper som skulle sørge for innsamling og gjenvinning. Som enkelte sikkert erindrer førte dette til en skog av selskaper, bare for å ta hånd om de ulike materialene i den relativt harmløse emballasjefraksjonen. Disse har til en viss grad strukturert seg siden og sørget for gjenvinning av en god del emballasje. Men ser man på hvordan emballasjen har utviklet seg de siste 20 årene er det vanskelig å finne tegn på at produsentansvaret her har ført til en større satsing på gjenvinnbare løsninger.

EU har varslet forsterket satsing på produsentansvar i sin nye Green Deal som skal lanseres i begynnelsen av mars. Det snakkes om at alle land skal innføre produsentansvar for emballasje, og at tekstilavfall også skal omfattes av en slik ordning. Dette kan være vel og bra, men erfaringene fra Norge tilsier helt klart at myndighetene ikke kan lene seg tilbake og la markedet ordne opp. Et fungerende produsentansvar krever forskrifter, sertifisering av aktørene, godkjenningsordninger og nitide rapporteringsrutiner. Og ikke minst et solid ris bak speilet og vilje til å bruke det.

Produsentansvarsordningene i Norge har utvilsomt fått en del farlige stoffer ut av avfallsstrømmen og bidratt til mer gjenvinning enn vi ellers ville hatt. At det hittil har bidratt til mer miljøvennlige produkter eller emballasje virker adskillig mer tvilsomt. En av årsakene er nok at produsentansvaret er for billig, vederlagene må bli større for å gi produsentene tilstrekkelig insitament til å endre produktene. Ut fra denne synsvinkelen er det lett å gi KS Bedrift medhold i at produsentansvaret bør fullfinansiere kommunenes kostnader til innsamling og gjenvinning av for eksempel emballasje.

Men også her vil det prinsipielt riktige lett kollidere med det praktisk mulige. Emballasjens materialverdi er i beste fall null og miljøkonsekvensene beskjedne, med mindre den havner i naturen. Et skyhøyt vederlag vil derfor være vanskelig å svelge, kjøperne vil nok heller akseptere å betale en del av kostnadene i form av avfallsgebyr. For produkter med høy pris, lang levetid og innhold av miljøfarlige stoffer stiller det seg annerledes. Her er det ingen grunn til at ikke produsentansvaret skal finansiere miljøkostnadene fullt ut.