Returselskapenes forpliktelser er etter EE-avfallsforskriften temmelig detaljerte, det skal samles inn et volum tilsvarende det medlemmene har satt ut i markedet i alle landsdeler og innen 14 ulike produktgrupper. Dette har gjort det tilnærmet umulig å treffe planken helt, og behovet for å kunne «bytte volumer» har vært presserende.
Men for at et slikt såkalt clearingsystem skal fungere kreves det et minimum av tillit selskapene imellom. Og denne har altså ikke vært til stede – før nå. – Det startet med at vi – med hjelp av Sveinar Kildal – inngikk en såkalt Code of conduct-avtale i juni. Den inneholder blant annet formuleringer om hvordan vi ordlegger oss. Vi skal fortsatt være knallharde konkurrenter, men ikke omtale hverandre som noe annet enn det, forklarer Stig Ervik, direktør i Norsirk.
– Og siden har vi kommet til enighet om at en tredjepart – en revisor fra Ernst & Young – får tilsendt tallene fra alle selskapene og regner ut hvem som har noe til gode og hvem som mangler noe av ulike varegrupper. Vi har forpliktet oss til å godta hans resultater. Fordelen er at ikke så mange penger trenger å skifte eier, vi kommer langt med å bytte volumer, sier Ervik, som betegner denne enigheten som en liten bragd. – Og fra nå av tar vi et felles ansvar for at alt EE-avfall blir samlet inn over hele landet. Mitt håp er at vi en dag skal kunne få dette til også innenfor produsentansvarsordningene for emballasje og batterier, sier han.
Ervik legger til at en omlegging av systemet – i henhold til EUs krav – har redusert antallet produktgrupper fra 14 til 8 fra årsskiftet. – Det var derfor viktig at vi klarte å nullstille oss før denne endringen trådte i kraft, slik at vi slapp en egen diskusjon om hva som hørte hjemme i hvilken gruppe, sier Ervik. Og det kan vel heller ikke utelukkes at Miljødirektoratets sabelrasling med trusler om tvangsmulkt kan ha virket inn.
