– Det kan jo tenkes at vi som samfunn hadde hatt mer nytte av at vi løp litt mindre i beina på hverandre for å løse plastproblemet, til fordel for å gjøre mer på andre av de klima- og miljøproblemene vi står overfor. Slik avsluttet Avfall Norges direktør Cecilie Lind sitt innlegg på arrangementet 8 løsninger på plastproblemet under Arendalsuka.
Lind påpekte at plastemballasje bare utgjør et par prosent av samlet avfallsmengde og dermed får stor nok oppmerksomhet. – Min påstand er at det finnes både avfallsutfordringer og miljøproblemer som fortjener minst like stor oppmerksomhet i befolkningen som gjenvinning av yoghurtbeger og å bytte ut plastskjeer med bambusskjeer. Med det mener jeg ikke å si at vi ikke har et plastproblem, men at en vesentlig del av ansvaret for løsningen ligger på bransjen, myndighetene og næringslivet – og kanskje i mindre grad på den enkelte forbruker. Vår kommunikasjon om problemet bør tilpasses dette, sa hun.
Og hennes øvrige løsninger – eller råd – følger under, noe forkortet.
- Klargjør hva problemet er. Egentlig er det todelt, for mye plastforsøpling og for lite materialgjenvinning av plast. Men mange er forvirret, og på minst tre områder. Det hersker stor forvirring om hva som er globale, nasjonale og regionale forsøplingsproblemer. Få vet at det er isopor, pellets og tau som er de største kildene til forurensning langs norske strender. Hvem vet forskjellen på biobasert og nedbrytbart – og på gjenvinnbar og faktisk gjenvunnet? Og i butikkhyllene må man nærmest være fagperson for å skille grønnvasking fra etterrettelig miljøinformasjon.
- Emballasjen må designes for gjenvinning. Det er her slaget står, når emballasjen er blitt avfall er løpet kjørt. Her får vi god drahjelp fra EU, og regjeringens strategier slår også fast at dette er viktig.
- Få opp farten i markedet for gjenvunnet råvare. Strategiene som ble lagt fram før sommeren inneholder ikke konkrete krav om innblanding – her ville selv lave krav skapt forutsigbarhet og grunnlag for nye investeringer. Vi ser at det er marked for gjenvunnet plast om prisen og kvaliteten er riktig, blandet plastavfall fra husholdningene er vanskelig å avsette, mens ensartet vare fra næringslivet kan oppnå gode priser.
- Spør en gjenvinner hvis du skal lage et produkt som virkelig skal bli gjenvunnet. Dette er dagens beste råd for meg. I det virkelige liv kreves det nemlig at det må være lønnsomt å gjenvinne, ikke bare teoretisk eller teknisk mulig. Da nytter det ikke å lime og blande sammen en haug med ulike materialer, tilsette all verdens uhumskheter, klistre på noen kryptiske symboler, sette varene på markedet og håpe at det løser seg lengre ut i verdikjeden. Vi må få til at de som lager produkter som lar seg gjenvinne betaler mindre, og de som ikke gjør det betaler mer. Det er sånn vi skaper lønnsomme verdikjeder.
- Teknologisk utvikling. Det som er umulig eller dyrt idag kan være fullt mulig og mye billigere i morgen. Digitale produktpass kan gjøre gjenvinning vesentlig enklere enn idag. Dessverre har det norske virkemiddelapparatet i liten grad støttet sirkulær økonomiutvikling til nå, her bør det skje noe i neste stortingsperiode.
- Kontroll på tallene. Det du ikke kan måle kan du heller ikke forbedre. Vi skal fra 30% med gamle målepunkter til 50% med nye. Da må vi ha kontroll på teller og nevner, derfor hilser vi emballasjeregisteret velkommen. Men vi etterlyser bedre og raskere tall fra SSB og vil gjerne ha en diskusjon om hva vi kaller ting, slik at folk kan forstå hva vi snakker om. Jeg tror ikke en sekkepost med alt fra potetgullposer til hagestoler, fiskegarn og bildekk nødvendigvis tjener oss så godt.
- Lover og regler må håndheves. Både produktkontrolloven og avfallsforskriften inneholder gode formuleringer om forsøpling og gjenvinnbarhet – om alle hadde forholdt seg til disse hadde vi ikke vært her idag, med nytt regelverk fra EU vil de bli ytterligere skjerpet. Min påstand er at det framtida ikke vil være mangel på lovverk som er problemet, men mangel på etterlevelse fra enkelte aktører og ikke minst mangel på kontroll fra myndighetene.
