Produksjon og bruk av den CO₂-nøytrale og ofte kortreiste energikilden biogass har blitt fremsnakket og møtt med en nærmest kvelende politisk velvilje i årtier. På Stortinget har «Biogassens venner» stadig omtalt denne energikilden som et kinderegg og flere ganger bedt om nye strategier og tiltak for å få fart på produksjon og bruk.
Dette er ikke vanskelig å forstå, det finnes vel ikke noe mer elegant og pedagogisk enn en renovasjonsbil som går på drivstoff produsert av avfallet den selv frakter. Eller en buss som drives av biogass basert på passasjerenes egne etterlatenskaper. Politikerne elsker dette budskapet.
Likevel må det konstateres at det til tross for mange gode argumenter og en for lengst moden teknologi, så har ikke biogass fått noen stor plass i den norske energiforsyningen. Den samlede produksjonen begrenser seg fortsatt til skarve 0,7 TWh, vi snakker da om rundt 3 promille av landets energiforbruk.
Årsakene til at det er slik er mange og sammensatte. En av dem er at dette landet er en stor produsent av naturgass, og hittil har det vært langt billigere å hente opp den fra Nordsjøen enn å produsere biogass i små og forholdsvis dyre anlegg. Markedet har også vært begrenset, få fyllestasjoner og kjøretøyer har gjort en lokal utnyttelse vanskelig.
Men nå er faktisk flere av disse begrensende faktorene i endring. Energikrisen i Europa – som var et faktum før den tragiske krigen i Ukraina startet – har bragt gassprisen opp til nesten absurde nivåer. Det er snakk om en femdobling i løpet av 2021. Dette er en ekstremsituasjon som neppe vil vare, men lite tyder på at gassprisen vil falle tilbake til gammelt nivå i overskuelig framtid.
En annen viktig faktor er at transportbransjen og skipsfarten nå begynner å forholde seg til klimamålene. Teknologien for elektrisering av de tyngste og lengste transportene er fortsatt ikke på plass. Gass er en alternativ løsning i hvert fall i en mellomperiode. Lastebilprodusentene tror på dette, og markedet for flytende biogass er nå større enn produksjonen.
Hittil har det ikke på noen måte vært lønnsomt å produsere biogass av råvarer med positiv verdi. Det er «uønskede» fraksjoner som matavfall og avløpsslam som har gått inn i de som oftest offentlig eide anleggene. Hovedmotivet for disse investeringene har vært avfallsbehandling, ikke energiproduksjon.
Nå ser vi at bildet er i ferd med å endres, ikke minst på råstoffsiden. Oppdrettsnæringen her i landet produserer halvannen million tonn fisk årlig. Men høy fiskedødelighet og mye slakteavfall avstedkommer hundretusenvis av tonn med såkalt fiskeensilasje. Og selv om næringen skulle få bukt med dødeligheten, vil landbaserte anlegg og strengere miljøkrav føre til at mengden slam fra denne næringen vil øke raskt. Også det varslede forskriftskravet om utsortering av avfallet og nitrogenrensing av kloakken flere steder vil gi økt tilgang på næringsrik råvare.
I EU er interessen for biogass i skrivende stund ikke mindre enn enorm, og kommisjonen har uttalt at oppskalering av produksjonen skal støttes aktivt. I vårt naboland Danmark har det vært produksjonsstøtte i mange år, noe som blant annet har resultert i at danske biogassaktører kan dra hit og betale for 170 000 tonn fiskeensilasje årlig.
I Norge er tradisjonen en annen, her satses det på investeringsstøtte via Enova. Det kan være vel og bra, men støtten er knyttet til teknologiutvikling og ikke oppskalering, det stilles dessuten strenge krav til energieffektivitet. Miljødirektoratet har blant sine mange oppdrag nå også blitt bedt om å sammenligne virkemidlene rettet mot biogass i Norge, Sverige og Danmark. Forhåpentligvis vil dette arbeidet resultere i forslag som kan gi denne bransjen et skikkelig puff framover. Det er på høy tid.
