Behandlingen av ikke gjenvinnbart restavfall her i landet består stort sett i å sende det inn i moderne forbrenningsanlegg med topp rensefasiliteter, enten i Norge eller Sverige. Energiutnyttelsen kan variere, spesielt på de norske anleggene sommerstid blir det mye overskuddsvarme. Dette er et lite ressursøkonomisk, men noe miljøproblem er det ikke. I hovedsak må man kunne si at sluttbehandlingen av landets restavfall skjer på en betryggende måte, både for mennesker og miljø.
Men så er det altså både landets og ikke minst EUs politikk at så mye som mulig av dette avfallet skal ut av denne strømmen for å materialgjenvinnes. Dette skjer enten ved kildesortering, såkalt ettersortering i store anlegg, eller ved at produsentansvarsordninger sørger for separate avfallsstrømmer. Dette er selvsagt vel og bra, og det er ingen uenighet i bransjen om at denne andelen bør være så høy som mulig. Og de vedtatte EU-målene er høye, skal disse nås må både politikere, fagfolk og forbrukere spille på lag.
Og i den sammenheng er helt det vesentlig at systemene for gjenvinning er så gode at de nærmest er uangripelige. I skrivende stund foregår det en debatt om hvorvidt en del av plastavfallet som kildesorteres i vestlige land og eksporteres egentlig havner i havet i mottakerlandene. – Miljøbevisste mennesker bør putte plasten i restavfallet, skrev Minervas kommentator Aksel Fridstrøm nylig. Han har heldigvis fått svar på tiltale.
Men det finnes flere andre eksempler på at gjenvinningsordninger har avstedkommet problemer: De siste årene har vi hatt flere store branner i EE-avfall omfattet av produsentansvar, noen med betydelige konsekvenser for naboer og miljø. Og i Gudbrandsdalen driver det nå store mengder av gjenvinningsproduktet glasopor nedover Ottaelva, etter at flommen i fjor høst oversvømte lagerområdet til fabrikken i Skjåk. Luktproblemer fra behandlingsanlegg for våtorganisk avfall er heller ikke noe ukjent tema.
Det vil alltid oppstå uønskede hendelser som ingen har direkte skyld i. Det er likevel helt vesentlig at en bransje – som ikke har verdens beste omdømme – virkelig legger seg i selen for å unngå problemer som beskrevet over. Gjenvinning skal løse miljøproblemer, ikke skape nye. Mange av dagens ordninger er basert på at folk stiller opp og gjør en innsats. Da er tillit helt avgjørende. Det er derfor helt essensielt at systemene som etableres for materialgjenvinning har sporbarhet og kvalitet i alle ledd. Det må ikke være slik at gjenvinningsløsningene er omfattet med så stor velvilje at det ikke stilles like strenge krav som til annen næringsvirksomhet. Det vil før eller senere slå tilbake – og skape nye problemer som gir «forbrenningstilhengerne» gode argumenter, og gi publikum alibi til å velge enkleste løsning.
