Gjennom NRK-serien «Sløsesjokket» har mange fått innblikk i hvilke utrolige mengder med fullt brukbare eller i hvert fall reparerbare produkter som kasseres i dette landet. For mange av Kretsløpets lesere er ikke dette ny informasjon. Det gjør likevel inntrykk å få det presentert på denne måten, og serien viser med all mulig tydelighet hvor utrolig lang veien fram til en sirkulær økonomi faktisk er.
Men det finnes alltid grunner til at ting fungerer som de gjør, og i dette tilfelle er det mange av dem. For det første er veldig mye av gjenstandene vi omgir oss med produsert i lavkostland, og koster omtrent det samme i kroner nå som for 30 år siden. Og siden reparasjoner stort sett må foretas innenlands, der lønnsnivået er tredoblet i den samme perioden, vil det i veldig mange tilfeller lønne seg å kjøpe nytt. Forsikringsselskapene har hittil heller ikke bidratt til at kostbare ting blir reparert, for å si det mildt.
For det andre er det mange og sterke krefter som påvirker oss til å kjøpe stadig mer. Kommersielle aktører i skarp konkurranse med hverandre lever av å gjøre akkurat det, og selv i et av verdens rikeste land synes konkurransen på pris å være hardere enn på kvalitet, også på produkter med potensiale til å vare en stund. Riktig nok har mange større kjeder nå ansatt bærekraftansvarlige eller lignende, men noen virkelige omlegginger av forretningsstrategi er det foreløpig vanskelig å få øye på.
For det tredje er det ingen med ressurser som virkelig setter ryggen til for å endre bruk og kast-samfunnet. Om vi ser på vår egen bransje, så har de private aktørene som lever av å håndtere avfall selvsagt ingenting å tjene på reduserte volumer. Kommunene og de interkommunale selskapene kan fordele sine kostnader på innbyggerne og behøver ikke fokusere på volum på samme måten. Og noen av dem gjør i rettferdighetens navn en hel del for å fremme ombruk, men også deres hovedfokus er effektiv og miljøriktig innsamling og behandling av avfallet.
For en del fraksjoner har vi returselskaper som håndterer mengder av kasserte produkter. Også her finner vi tilløp til ombruk, men selskapene eies gjerne av produsenter/importører som definitivt ikke har noen interesse av at befolkningen reparerer i stedet for å kjøpe nytt.
Da står vi igjen med politikere og myndigheter, som offisielt er opptatt av å gjøre samfunnet mer sirkulært, og som i hvert fall har forpliktet seg sterkt til å redusere klimautslippene. Det er som vanlig lettere å peke på problemet enn virkemidlene for å løse det, det er ikke enkelt å vedta at det fra nå av bare skal selges reparerbare kvalitetsprodukter. Men noen muligheter finnes det:
Sverige halverte i juli 2017 momsen på reparasjoner av klær, sko og elektronikk. Her i landet har Naturvernforbundet lenge kjempet for at både reparasjoner og utleie skal fritas for moms. Dette vil neppe sende haugevis av billige plagg inn i nyetablerte systuer, men vil likevel være et bidrag og ikke minst et viktig signal om at ombruk og reparasjon er noe politikerne virkelig ønsker.
Og det er nå 16 år siden daværende stortingsrepresentant Heidi Sørensen foreslo å opprette «Gjennova», et nytt statsforetak for å fremme avfallsforebygging og gjenvinning. Forslaget falt på stengrunn, men var inspirert av Enovas etablering i 2001, fram til da hadde ansvaret for det såkalte ENØK-arbeidet vært overlatt energiselskapene. Som altså lever av å selge strøm.
Etablering av nye statlige foretak er kanskje ikke tidens melodi, men et alternativ kunne være å gi Enova et utvidet mandat for sirkulærøkonomi, slik organisasjonen Circular Norway har foreslått. Fokus hittil har vært spare energi og redusere klimautslipp. Men sirkulær økonomi handler om mer enn energiforbruk og skal Norge bli et foregangsland, slik politikerne sier, trengs et mer effektivt virkemiddelapparat enn dagens. Men dette står det sikkert noe om i regjeringens Strategi for sirkulærøkonomi – når den engang kommer.
