Vi skal krympe restavfallet. Plastrestene som ikke allerede er kildesortert skal ut og tekstil- og matavfall skal sorteres separat. Minst mulig skal gå til forbrenning.
Men forbrenningsanleggene står jo der, med sine forpliktelser om å levere varme til kunder i nærområdet. Noen leverer også strøm. Disse anleggene merker at tilgangen på brensel går ned både som følge av nye utsorteringskrav og økt eksport.
Vi står midt i en energikrise, som er blitt forsterket av de geopolitiske spenningene vi opplever. Selvforsyning – ikke bare av mat, men også av energi, blir viktigere. Vindkraftutbygging møter not-in-my-backyard-holdningene som vår bransje har kjent til lenge. Solenergi kan utnyttes på hustak, men de store solkraftanleggene krever utbygging av arealer, som gir naturtap. Vi kan selvfølgelig åpne flere oljefelt og utvinne mer av den fossile energien, noe vi jo også gjør, men vi vet godt at det ikke er en bærekraftig løsning.
Bioenergi, derimot – å brenne biomasse – er bærekraftig. I hvert fall så lenge vi snakker om ren biomasse – fri for plast og miljøgifter. Karbonet som slippes ut ved slik forbrenning er det samme som plantene har hentet fra atmosfæren via fotosyntesen. Og som igjen blir tatt opp av plantene når det blir sluppet ut, og gjort om til ny biomasse og produkter som vi som forbrukere har nytte av – inntil det ender som avfall – materialgjenvinnbart eller energigjenvinnbart. Karbonets kretsløp er i balanse, så lenge vi ikke tilfører nytt karbon fra fossile kilder.
Et slagord i skogbruket er at alt som kan lages av olje, kan lages av tre. I bunn og grunn består det jo av de samme bestanddelene – karbon, hydrogen og oksygen. Og etter hvert som produktutviklingen har gått sin gang og man begynner å lage kompositter, tilsetninger til emulsjoner, overflatebehandlingsmidler og de utroligste ting basert på tre, ser man at vi kanskje ikke har trevirke nok til alt sammen. Det blir kamp om råstoffet. Og prisene stiger. Til og med sagbrukene, som opplever svake markeder for trelasten de produserer, må betale mer og mer for tømmerstokken. Prisen på det som kalles energivirke, altså det som flises opp og brukes i fjernvarmeanleggene, går samme veien. Så det å gå over til å fyre med flis når konkurransen om restavfallet hardner til, er neppe en god løsning økonomisk.
Nylig hørte jeg noen nevne at man kanskje må over til å fyre med olje for å opprettholde sine avtaler om varmeleveranser. Det setter heldigvis det norske avgiftssystemet en stopper for, det ville bli alt for dyre kilowattimer. Det vil antakelig ikke være lovlig heller, all den tid vi har et forbud mot å fyre med mineralolje til oppvarming av bygninger.
I dag får forbrenningsanleggene betalt for å ta imot restavfallet. En del av inntekten går med til å betale forbrenningsavgiften, men det er likevel stor forskjell på å få betalt for å ta imot brenselet til å måtte betale for å få tak i det. De som har restavfall å bli kvitt vil levere det der det økonomisk er mest fordelaktig, altså der det koster minst. De nye utsorteringskravene gjelder for hele Europa, og avfallet er en del av et internasjonalt marked. Restavfallet går dit hvor suget er størst og betingelsene gunstigst.
Det åpner for et interessant tankeeksperiment: Kan vi komme dit at tilbudet blir så lavt og etterspørselen så høy at avfallsforbrenningsanleggene må kjøpe restavfallet? Hva skjer med den sirkulære økonomien hvis restavfallet blir verdifullt? Hvem vil være motivert for å kildesortere og materialgjenvinne da?
