I februar 2018 behandlet Stortinget meldingen Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi, en ganske slank stortingsmelding som ble lagt fram av daværende Klima- og miljøminister Vidar Helgesen i juni året før. En nesten enstemmig forsamling ba da regjeringen om å utarbeide en nasjonal strategi for en sirkulær økonomi. Den slags pålegg pleier ikke å utløse noen særlig entusiasme hos de som skal gjøre jobben. Men Venstre hadde nettopp hadde gått inn i regjeringen da meldingen ble behandlet, Helgesen var derfor byttet ut med Ola Elvestuen. Han hadde ingenting imot denne marsjordren, og ga uttrykk for at Stortinget hadde forbedret meldingen.
Siden har denne strategien blitt omtalt en rekke ganger, spesielt når framdrift og oppfølging av ulike spørsmål har blitt etterlyst. Da har det gjerne hett at dette vil komme i strategien, og de siste månedene har beskjeden vært at den vil bli lagt fram 20. desember. Men i november kom en ny beskjed, nå heter det fra departementet at den først vil legges fram våren 2021, altså mer enn tre år etter at Stortinget ba om en slik strategi.
Reaksjonene på dette fra bransjen er blandede. Flere utrykker skuffelse over nok en utsettelse, og det er naturligvis lett å tro at dette arbeidet ikke gis prioritet. Men det uttrykkes også forhåpninger om at utsettelsen betyr at departementet vil gå dypere og grundigere inn i problemene. For at det ikke er enkelt å omsette det luftige og etter hvert noe latterliggjorte begrepet sirkulær økonomi til konkrete mål og virkemidler, forstår de som vil.
Og selv om slike dokumenter fra regjeringen ofte har hatt preg av intetsigende situasjonsbeskrivelser uten konkrete tiltak, velger vi en slik optimistisk tilnærming. Vi tror faktisk at dagens klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn og apparatet rundt ham ønsker å presentere et dokument som kan bidra til å gjøre en forskjell. Og da får de heller ta tida til hjelp.
For hvis vi virkelig ønsker en overgang til sirkulær økonomi handler det om langt mer enn rammebetingelsene for avfalls- og gjenvinningsbransjen. Alle deler av samfunnet må vurdere sin ressursbruk på nytt, det må tenkes helhetlig og finnes samarbeidsløsninger på en helt annen måte enn i dag. Og som mange har påpekt, produsentene må designe sine produkter med deling, reparasjonsmulighet, ombruk og materialgjenvinning for øye.
Det er kanskje naivt å tro at et dokument utarbeidet i et departement i vårt lille land kan yte noe bidrag som monner til en slik omlegging. Men det er da verdt å minne om at det er politisk vilje, endrede rammebetingelser og lovverk som har bragt oss dit vi er i dag. Fortsatt er billigste avfallsløsning å grave ned alt i skauen, og det er ikke markedets krav som har fått oss til å slutte med det.
Stadig nye initiativ fra EU-kommisjonen og vedtak i EU-parlamentet tyder på at de der i gården mener alvor med sine sirkulære ambisjoner. At dette er like mye motivert av råvareknapphet innenfor egne grenser som genuin bekymring for miljøet, er det sikkert noe i. Men motivet er på en måte mindre interessant, vi må forholde oss til direktivene fra EU uansett. Og selv om det iblant er lett å irritere seg over tiltak som fremstår som symbolske, kan ingen være imot en bedre husholdering med klodens ressurser.
Det er rett og slett den veien vi må gå. Om regjeringens sirkulære strategi vil gi oss et puff i riktig retning når den en gang kommer gjenstår å se. Men vi velger altså å tro at utsettelsen er uttrykk for at man ønsker å levere et bedre produkt.
