– Må være et spleiselag
– Det geniale med strandrydding er alle kan være med på noe som er viktig både lokalt og globalt. Det er flott å få ryddet strendene i nærmiljøet, men aksjonene bidrar også med viktig kunnskap til det internasjonale arbeidet med å stanse forurensningen av havet, sa Sveinung Rotevatn, mens han plukket isoporbiter på Jeløya.
Koronaepidemien satte en stopper for mye i vår, også Strandryddeuka, som skulle arrangeres for 10. gang i mai. Den ble flyttet til september, men varer nå til gjengjeld to uker, fra 5-19. september. Kretsløpet var med da Sveinung Rotevatn var med å plukke denne «jubileumsuka» i gang på Jeløya sammen med Oslofjorden Friluftsråd og Skjærgårdstjenesten.
Fra den spede oppstarten i 2011 med rundt 2000 deltagere, har strandrydding nærmest blitt en folkesport. Av Rydderapporten 2019 framgår det at det ble registrert 5500 aksjoner med til sammen hele 110 000 deltagere. Det er jo gledelig, men litt mindre hyggelig er det at det later til å være mer enn nok avfall langs strendene også i år. Klima- og miljøministeren brukte i hvert fall ikke lang tid på å fylle opp en sekk med isoporbiter og annen plast på Jeløya.
– Alle er jo for denne aktiviteten, men hvem skal egentlig ha ansvaret? Er det Staten, kommunene, frivillige, eller kunne det tenkes at opprydning ble en del av produsentansvaret?
– Oppgaven er stor og vi trenger at alle gode krefter samarbeider. Det er ikke mange år siden det ikke ble bevilget en krone over statsbudsjettet til dette arbeidet, nå bidrar vi med betydelige summer, og kanskje bør de økes ytterligere. I dag fungerer dette som et spleiselag mellom og staten og kommunene, og en god del av midlene brukes for å organisere og tilrettelegge for frivillig innsats. Slik bør det være også i framtida, vi må ta vare på det folkelige engasjementet. Om avfallsprodusentene kan ansvarliggjøres mer er for tidlig å si, men jeg har nettopp gitt Miljødirektoratet i oppdrag å gjennomgå produsentansvarsordningene, med tanke på om nye produkter bør inn, og om ansvaret bør utvides.
Dag Roar Kure er ansatt i Skjærgårdtjenesten i Moss og kjører båten som satte Rotevatn, noen strandryddere og en del media i land på Jeløya. Han har ryddet strender i 25 år og kan konstatere at oppgaven ikke har blitt borte. – Fortsatt kommer det deprimerende mye nytt avfall, og jeg vil anslå at minst halvparten er av lokal opprinnelse. Men vi har fått langt bedre muligheter til å organisere og tilrettelegge ryddearbeidet enn vi hadde før. Litt dumt er det at vi gjerne får beskjed om årets tildeling av midler i april, og at de må benyttes samme år. En mer langsiktig finansiering ville gitt bedre mulighet til å planlegge aktivitetene, sier han.
