Økonomene bruker det pussige begrepet «perverse insentiver», når de nå snakker om at de mange tiltakspakkene som vedtas ikke må ha den effekt at det blir mer lønnsomt for arbeidstakere og bedrifter å legge inn årene, enn å holde hjulene i gang. For de som har den utakknemlige oppgaven å samle inn og gjenvinne så mye som mulig av noe som er verdt mindre enn null, er slike perverse insentiver et kontinuerlig problem.
Gitt at materialgjenvinning av plast er noe vi skal drive med – og det later det til å være bred politisk enighet både i Norge og EU – gjelder det å gi insentiver som ikke er perverse. Som stimulerer til å gjøre en best mulig jobb – altså samle inn og gjenvinne så mye som mulig. Her finnes ulike virkemidler i den såkalte verktøykassa, men felles for dem er at de ikke er enkle.
Et næringsliv bestående av bedrifter i konkurranse med hverandre tilpasser seg raskt nye rammebetingelser. Dersom det blir lønnsomt å sende gjenvinnbar plast ut på markedet – og/eller bruke gjenvunnet plast i sine produkter eller emballasje vil det bli gjort. Produsentansvaret er i så måte et effektivt virkemiddel, det er eksempler på at høye miljøgebyr aksepteres på produkter som det er viktig å få samlet inn og gjenvinne. Men dette skjer ikke av seg selv, myndighetene må inn med håndfast regulering. Dersom konkurranse mellom returselskapene hovedsakelig betyr at man bruker størrelsen på miljøgebyret til å konkurrere om medlemmer, vil man ha insentiv til å gjøre akkurat det minimum myndighetene krever – og ikke en tøddel mer. Det er nettopp dette som nå skjer når Grønt Punkt Norge nå sier opp avtalen med en del kommuner, men ikke flere enn at de fortsatt vil klare myndighetskravet på 30 % materialgjenvinning.
Plastgjenvinningen vil sikkert overleve koronakrisen, men problemene stikker dypere enn som så. Om EUs gjenvinningsambisjoner virkelig skal oppfylles trengs en systemendring. EU-kommisjonen vil gjøre det dyrere å sende ikke gjenvinnbar emballasje på markedet. Om dette kombineres med en belønning for å bruke gjenvunnet råvare vil det nok hjelpe.
Men kanskje bør dette også kombineres med en noe mindre katolsk oppfatning av hva som er materialgjenvinning. Plast er et komplekst materiale som vi til tross for alle anstrengelser for å begrense bruken fortsatt vil bruke mye av i lang tid framover. At den ikke må havne i naturen er alle enige om, men det er ikke det denne diskusjonen handler om. Dersom kjemisk gjenvinning til for eksempel drivstoff er den beste løsningen for det komplekse materialet som samles inn fra husholdninger bør dette aksepteres som en fullgod løsning. Selv om drivstoff bare kan brukes en gang er alternativet fortsatt uttak av fossile ressurser.
