Kvalitet, standarder og enklere regelverk må til
– Etterspørselen etter gjenvunnet plast har vokst seg stor de siste årene, men ujevn kvalitet begrenser bruken. Prisen er ikke avgjørende, og de få gjenvinningsbedriftene som klarer å levere […]
– Etterspørselen etter gjenvunnet plast har vokst seg stor de siste årene, men ujevn kvalitet begrenser bruken. Prisen er ikke avgjørende, og de få gjenvinningsbedriftene som klarer å levere […]
Gjennom NRK-serien «Sløsesjokket» har mange fått innblikk i hvilke utrolige mengder med fullt brukbare eller i hvert fall reparerbare produkter som kasseres i dette landet. For mange av Kretsløpets lesere
I februar 2018 behandlet Stortinget meldingen Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi, en ganske slank stortingsmelding som ble lagt fram av daværende Klima- og miljøminister Vidar Helgesen i
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2021 inneholder en innføring av CO₂-avgift på avfallsforbrenning på 149 kroner pr tonn fossilt CO₂, noe som ved hjelp av den foreslåtte omregningsfaktor betyr 82
Vi har nylig vært gjennom en ny periode der avfallsbehandlingen har nådd opp i riksdekkende media, til og med i NRKs direktesendte program Debatten. Og som vanlig er bakteppet at
Koronakrisen ser ut til å være på hell, og avfalls- og gjenvinningsbransjen later til å ha klart seg noenlunde helskinnet gjennom. Ikke så rart kanskje, selv de mest drastiske restriksjoner hindrer ikke folk i å produsere avfall.
Men det finnes et markert unntak, materialgjenvinningen av plastemballasje truer med å stoppe opp, eller i hvert fall reduseres i omfang. Årsaken er at det har påløpt ekstra kostnader for denne virksomheten, som ikke var spesielt billig fra før heller. For som tidligere omtalt har innsamlet plastemballasje fra husholdningene høy negativ verdi. Dermed har økte mengder fra hjemmeværende nordmenn med god tid til å kildesortere, kombinert med lav kronekurs og økte transportkostnader ført til så store ekstrakostnader at systemet vakler.
I skrivende stund er landet i en situasjon ingen som er født etter krigen har opplevd. Frykten for koronasmitte har utløst tiltak med store konsekvenser for hver enkelt av oss. Etter to uker er nær 300 000 arbeidstagere permittert. Og selv om staten allerede har lagt flere hundre milliarder kroner på bordet er det likevel sannsynlig at ikke alle disse vil ha en arbeidsplass å vende tilbake til når tilværelsen en dag vender tilbake til det normale.
Et vesentlig virkemiddel i EUs og dermed Norges avfallspolitikk er produsentansvaret. Det vil si at den som produserer en vare og setter den på markedet også har ansvaret for å samle den inn og sørge for gjenvinning, eventuelt forsvarlig sluttbehandling av den når verneplikten er avtjent. Dette er i tråd med det innlysende rettferdige «forurenseren betaler»- prinsippet. Og siden kostnadene til innsamling og gjenvinning må legges på produktprisen, vil det også kunne gi insitamenter til å produsere varer som er enklere å gjenvinne og dermed mer miljøvennlige.
Er tilstrekkelig behandlingskapasitet for farlig avfall en del av landets infrastruktur som staten har ansvar for å få på plass? Eller er det et forretningsområde der private aktører etter hvert vil komme opp med de løsninger som markedet etterspør? Dette spørsmålet har blitt påtrengende aktuelt etter at det såkalte ekspertutvalget la fram sin rapport 4. november.
Det har blitt godt synlig i løpet av det siste året at den sirkulære økonomien alle snakker om ikke kommer helt av seg selv. Markedet trenger hjelp av politiske vedtak, det synes de fleste enige om…